«Her kommer Torbjørn Schei» Mel.: Ole Brumm

Torbjørn «Thebon» Schei er ikke mørk og mystisk. Hvis han skulle hatt intruduksjonsmusikk hadde Ole Brumm-sangen vært et mer naturlig valg enn Dimmu Borgir og annen heavy metal.

Tekst: Monica Irén Solberg Susegg

Jeg går inn på rockebula Blæst i Trondheim. Jeg setter meg, men tenker at han sikkert vil sitte utendørs. Han er røyker garantert; alle rockere røyker. Usikkerheten tar meg, han kan da umulig røyke og fortsatt synge-brøle slik som han gjør? Torbjørn Schei erobrer nemlig verden som vokalist og frontfigur for metalbandet «Keep of Kalessin». I år skal de, for andre gang, spille på Steinkjerfestivalen i Torbjørns hjemby. Jeg stiller meg i døren og speider etter det lange håret, skinnfrakken og stålboots.

Han har ikke lang skinnfrakk. Håret ligger ikke som slanger nedover skuldrene hans. Øynene hans er ikke sorte av ondskap. Han har på seg en lys, stripete T-skjorte og caps. Jeg er skuffa. Han passer ikke inn i mitt stereotype bilde av et metallhode i det hele tatt. Hvordan skal jeg da få skrevet inn dype tanker rundt hans mørke personlighet og utseende? Jeg blir brått redd for at intervjuet mitt er ødelagt. Ikke vil han sitte ute og røyke heller.

Sjenert

Inne på Blæst runger det 50-tallsmusikk ut av høytalerne. Det er så høyt at jeg nesten ikke hører hva den lavmælte Torbjørn har å si.

- Ja, jeg er sjenert. Jeg er den som er litt stille og ettertenkt, og pleier ikke å lire av meg masse dritt bare for at det ikke skal være stille. Det er helt annerledes når jeg er på scenen og spiller med bandet. Skulle jeg derimot holdt en tale ville det vært en annen situasjon, forklarer Torbjørn «Thebon» Schei.

Å spille for store publikum er altså ikke et problem, men det blir hakket verre når det er kjentfolk der.

- Når kompisene står blant publikum er det kjempemorsomt, og veldig spesielt. Når det er folk du ikke kjenner, blir publikum bare en stor gjeng, men når kompisene står der, må du nesten hilse på de, ler Torbjørn.

Kompiser og bekjente blir det sikkert nok av når Keep of Kalessin entrer scenen under Steinkjerfestivalen. Sist bandet besøkte byen spilte de på Guldbergaunet, noe Torbjørn aldri kunne sett for seg og gjøre.

- Det er veldig artig å spille på steder man har et forhold til. Som for eksempel på Guldbergaunet. Når jeg var på Guldbergaunet som liten, trodde jeg aldri jeg skulle stå der og spille på en stor greie i Steinkjer.

- Vi kommer til å kjøre fullt show for steinkjerfolket. Vi gleder oss veldig til å komme tilbake til Steinkjerfestivalen.

Korps-rock

Helt fra barndommen av har Torbjørn drevet med musikk.

- Jeg var vel en nerd på barneskolen. En blanding mellom å være opphengt i actionhelter og fantasy, i tillegg til at jeg var med i korps i femten år. Det ga vel ikke meg høy status det heller, ler Torbjørn «Thebon».

- Jeg sluttet på fotball da jeg begynte på ungdomsskolen, fordi jeg ikke var særlig flink. Det var da jeg begynte å spille ordentlig på gitaren min.

På ungdomsskolen finner de fleste en rolle og inntar den.

- Etter hvert ble jeg mer en rocker. Det var jo litt kulere enn å være «geeken». Der møtte jeg flere likesinnede, da ble det jo litt morsommere å være en musiker også.

Så var det dette med Torbjørn og passe inn i stereotypier da, han passet selvfølgelig ikke inn i stereotypen på ungdomsskolen heller.

- Jeg har aldri vært en av de rockerne som driter i skolen. Jeg brydde meg like mye om de andre fagene på skolen, som musikken. Jeg har holdt på med musikk i all slags format, og fra korpset hvor jeg startet, til dit jeg har kommet i dag, er det ganske langt, forteller vokalisten stolt.

- Da musikkinteressen kom for fullt var det en høy grunge-bølge. Kurt Cobain og Alice in Chains har satt standarden for meg. Man finner jo stadig nye folk som man liker, men jeg har aldri hatt det O´store forbildet. Sett bort i fra Åge Aleksandersen, som jeg har hørt på fra jeg var liten.

Andpusten

Det er ikke enkelt å få en intervjuavtale med Torbjørn Schei. Etter en del henvendelser til managmentet, fikk jeg til slutt svar om at Torbjørn ikke hadde tid til å sove en gang. Det er en god oppsummering på Torbjørns liv akkurat nå.

- En vanlig dag for meg er som følger: Jeg står opp, spiser og trener. Så setter meg og jobber i studioet. Etter det drar jeg på jobben et par timer. Så drar jeg hjem igjen og jobber til natten kommer, med mindre vi i bandet øver, forteller en nesten andpusten Torbjørn. Når hverdagen er overfylt av så mange forskjellige gjøremål er det kanskje like så greit at han ikke alltid går med liksminke og sorte skinnklær.

Onkel Torbjørn

Torbjørn «Thebon» Schei jobber nemlig i SFO. Selv om han si bandet synger om mørket, ondskap og genrell djevelskap ser ikke barna noe annerledes på han i forhold til de andre som jobber der.

- Det er en ganske stor ganske kontrast mellom SFO og artistlivet, men det fungerer veldig bra. Det er gøy å jobbe sammen med unger. De er ærlige og kjenner meg såpass godt at de ikke endrer holdningen mot meg selv om jeg er med i Keep of Kalessin. Barna har jo hele tiden visst at jeg synger i bandet. Det var ikke sånn at jeg «plutselig» ble rocker.

Som storebror i en søskenflokk på tilsammen fem er Torbjørn godt vant med barn, men i jobben som «onkel» i SFO lærer han stadig nye ting.

- Man lærer veldig mye om seg selv når man jobber med barn. I alle fall når det er så mange av de, ler Torbjørn.

- Det du gjør påvirker dem. Måten du oppfører deg på reflekteres i oppførselen deres. Jeg har lært mye av det. Hvis man aldri får se hvordan man er, lærer man heller ingenting.

Verden rundt

I tillegg til jobben på SFO, jobbe i studio og øve, har selvfølgelig Torbjørn og Keep of Kalessin-konserter. Listen over hvor de har spilt og hvor de skal spille er lang, og inneholder alt fra Trondheim til Milano.

- Jeg føler at jeg tok et veldig stort steg da jeg ble med i Keep of Kalessin. Jeg gikk fra å holde på med småting i nærområdet, og rett ut til Europa.

Den første platen Torbjørn Schei var med på var «Armada», en plate som både kritikerne og publikum hyllet. Det gjorde til at det ble en travlere hverdag for Keep of Kalessin. Nå skal de erobre Europa.

- Nå gjelder å få det opp ennå et nivå. Ute i den store verden starter vi nederst igjen. Det er fortsatt en veldig lang vei å gå.

Melodi Grand Prix

Keep of Kalessin har lenge vært kjent blant Norges metallhoder og rocketroll, men ble for alvor kjent blant hele Norges befolkning da de meldte seg på årets Melodi Grand Prix. Torbjørn syns det var litt cheesy, litt tøft, men ikke en anelse flaut.

- Etter semifinalen i Grand Prix er det mange som har fått øynene opp for at de som driver med heavy metall er vanlige og greie folk. Jeg synes Grand Prix var veldig artig, sier han blygt.

De sortkledde metallgutta ble godt tatt i mot av både publikum på Ørlandet og på TV-skjermen. Det kan virke som det var de noe eldre damene som ga Torbjørn det største inntrykket, og vice-versa.

- Det er det rareste og kuleste jeg har gjort. Da vi kom på Ørlandet satt det gamle damer og applauderte oss. Vanligvis er det de som skuler og tenker: «Se på den slaskegjengen..», men nå var de mer «Woo-Hoo!». Hvis man tenker på hvilken musikk de har vokst opp med, blir det et rart sprang fra der til oss.

Til tross for at Norge tidligere har hatt nokså kontroversielle band med i Grand Prix, vakte Keep of Kalessin stor oppsikt blant publikumerne. Antageligvis var det noen sortkledde sjeler i Norge, som for første gang stemte i konkurransen.

- Blant andre band og folk i bransjen har vi bare fått positive tilbakemeldinger. Grand Prix er kanskje litt harry, men det var så jævlig kult. Det er bare veldig spesielt fordi det ikke er det man tror man skal gjøre. Skal vi liksom jobbe i 15 år mot å melde oss på Grand Prix, ler Trobjørn Schei.

Har vært tungt

Å prøve å overleve som musiker er ikke enkelt. Torbjørn forteller at han har ofret mye. Omtrent alt av penger og tid har gått med til å prøve å bli rockestjerne. Å ofre alt, hele tiden, kan være tungt.

- Man må gi alt for å få til noe som helst. Det tar så mye tid og så mye penger at man egentlig ikke kan gjøre noe annet, men det viser at hardt arbeid faktisk fungerer, sier en stolt Torbjørn «Thebon» Schei.

- Livet har gått veldig mye opp de siste fem årene. Før var jeg ganske langt nede, men nå har det stort sett toppet seg. Jeg er ganske fornøyd. Man blir ikke styrtrik av å holde på med dette, og kneika er ganske stor før man kommer seg opp. Det er tøft noen ganger, eller det har i alle fall vært tøft, når man jobber hele døgnet og ikke tjener noe særlig på det, forteller han.

Dårlig samvittighet

Torbjørn er en snill mann med mye dårlig samvittighet. I løpet av intervjuet har venner og familie blitt nevnt en del ganger. Det er de han har dårlig samvittighet ovenfor, og de han ønsker å vise takknemlighet.

- Jeg er veldig opptatt, men jeg prøver å være en god venn, sønn og bror selv om jeg har dårlig tid til alt og alle.

- Jeg er takknemlig for de jeg alltid forsømmer. De er så snille og tålmodige. De skjønner at jeg ikke har tid til de, men at jeg vil ha tid til de. Familien min har alltid dyttet meg fremover i stedet for å holde meg tilbake. Hvis de ikke hadde gjort det så hadde jeg ikke holdt på med det jeg gjør i dag, avslutter Torbjørn.

Likevel har nok ikke Torbjørn like mye grunn til å ha dårlig samvittighet som han tror. Kompisene Martin Leander og Dag Kilnes snakker kun varme ord om han.

- Han er verdens roligste og snilleste fyr, og vi vet jo at han har det travelt. Han er veldig kreativ og flink, forteller Dag Kilnes.

- Torbjørn stiller alltid opp og du vet hvor du har han. Han bør på ingen måte ha dårlig samvittighet overfor oss, sier Martin Leander.

- Han tenker på alt og alle, i tillegg tenker han på alle småting. Det er ingenting annet å si enn at han er en skikkelig godgutt, avslutter Martin.

Del på Facebook |